DIV OM HUND

HVORDAN KUNNE DU.....................

Som valp underholdt jeg deg med mine narrestreker og fikk deg til å le. Du kalte meg ditt barn, og på tross av en del gjennomtygde skog og et par ødelagte pynteputer ble jeg din beste venn. Når jeg hadde vært ”slem” sa du til meg med løftet pekefinger ”hvordan kunne du gjøre det?”, men så ble du blid igjen og klødde meg på maven.

Det tok litt lengre tid enn forventet for meg å bli renslig, fordi du hadde det fryktelig travelt, men vi jobba sammen om saken. Jeg husker nettene i sengen da jeg trykka nesa mi mot deg og lytta til dine betroelser og innerste tanker, og jeg var overbevist om at livet ikke kunne bli bedre. Vi gikk lange turer og løp i parken, kjørte bil og stoppet for å spise is (jeg fikk kun vafler, fordi ”is er ikke bra for hunder”, sa du) og jeg tok lange turer i solen, mens jeg ventet på at du skulle komme hjem på slutten av dagen.

Litt etter litt begynte du å bruke mer tid på ditt arbeide og din karriere, og mer tid på å lete etter en menneskevenn. Jeg ventet tålmodig på deg, trøstet deg i kjærlighetssorg og skuffelser, var aldri sint på deg for dårlig dømmekraft, hoppet av glede når du kom hjem, og da ble du forelsket.

Hun, som nå er din kone, er ikke et ”hundemenneske” – allikevel ønsket jeg henne velkommen i vårt hjem, prøvde å vise henne hengivenhet og lystre henne. Jeg var lykkelig, fordi du var lykkelig.

Så kom menneskebarna og jeg delte din begeistring. Jeg var oppslukt av de små lyserøde og deres lukt, og jeg ville så gjerne også passe dem. Men hun og du var redd for at jeg kunne komme til å gjøre dem noe, og jeg tilbrakte mesteparten av tiden forvist til et annet rom eller hundebur. Åh, jeg savnet dere så fælt, men ble raskt en ”kjærlighetsslave”.

Ettersom de vokste opp, ble jeg deres venn. De klynga seg fast til pelsen min og trakk seg opp på vaklende ben, de stakk fingrene i øya mine, undersøkte øra mine og kyssa meg på nesa. Jeg elsket alt ved dem og deres kjærtegn – for dine kjærtegn var nå sjeldne – og jeg ville ha forsvart dem med mitt liv om nødvendig. Jeg pleide å liste meg inn til senga deres og lytte til deres bekymringer og innerste tanker, og sammen ventet vi på lyden av din bil i oppkjørselen.

Det hadde gått en tid, hvor du – hvis noen spurte deg om du hadde hund – tok opp et bilde av meg og fortalte dem historier om meg. Gjennom de senere år har du nesten aldri svart ”ja”- du har skiftet emne. Jeg har gått fra å være ”din hund” til ”bare en hund”, og du brydde deg ikke om å ha utgifter i forbindelse med meg.

Nå har du fått jobbtilbud i en annen by, og du og din familie flytter til en leilighet, hvor det ikke er lov å ha husdyr. Du har truffet den riktige beslutningen for din ”familie”, men det var en gang hvor jeg var den eneste familie du hadde. Jeg var begeistret for kjøreturen, inntil vi ankom til kennelen. Der luktet det hund og katt, av frykt og av håpløshet. Du fylte ut noen papirer og sa: Jeg vet at de vil finne et godt hjem til deg. De trakk på skuldrene og titta pinlig berørt på meg. De kjente virkeligheten for en middelaldrende hund som meg, selv en med ”papirer”. Du var nødt til å vriste din sønns fingre fri fra halsbåndet mitt, mens han skrek: ”Nei far, du må ikke la dem ta hunden min”. Og jeg ble bekymret for ham og for hva nettopp du hadde lært om vennskap og lojalitet, om kjærlighet og ansva,r og om respekt for alt levende. Du klappet meg på hodet til farvel, unngikk mine øyne og avslo høflig å ta med deg mitt halsbånd og min line. Du hadde en deadline du skulle nå, det har også jeg nå. Da du var gått, sa de to damene til meg at du sikkert hadde kjent til din forestående flytting i måneder i forveien, men hadde ikke giddet og gjort noe forsøk på å finne et nytt hjem til meg. De rista på hodet og sa:

” Hvordan kunne du gjøre det?”

De er så oppmerksomme mot meg og de andre på kennelen, som deres travle hverdag tillater dem.

De forer oss selvfølgelig, men jeg har mistet appetitten for flere dager siden.

I begynnelsen, når noen gikk forbi løpegården min, sprang jeg til forsiden i håpet på at det var du - som hadde skiftet mening – at det hele bare var en vond drøm, eller jeg håpet at det i det minste ville være noen som brydde seg om meg, en eller annen som ville redde meg. Da jeg til slutt innså at jeg ikke kunne konkurrere med de glade valpene der – uviss om dere skjebne – boltret seg for å få oppmerksomhet, trakk jeg meg tilbake til et fjernt hjørne og ventet.

Jeg hørte hennes fottrinn, da hun kom for å hente meg på slutten av dagen, og jeg trasket etter henne bortover gangen og inn i et annet rom. Et velsignet stille rom. Hun satte meg på et bord, gned øra mine og sa at jeg ikke skulle være redd. Mitt hjerte banket i forventning om det som skulle skje, men det var også av lettelse. Kjærlighetsslavens dager var talte. Slik som av natur jeg er, var jeg mer bekymret for henne. Den byrde hun bærer veier tungt på henne, og det vet jeg på samme måte som jeg alltid visste hvordan du hadde det. Forsiktig la hun en årepresse rundt mitt forben mens en tåre løp nedover hennes kinn. Jeg slikket henne på hånden på samme måte som jeg pleide å trøste deg for så mange år siden. Profesjonelt stakk hun nålen inn i min åre. Da jeg merket stikket og den kjølige vesken som løp gjennom min kropp, la jeg meg søvnig ned, kikket henne inn i hennes vennlige øyne og mumlet

”Hvordan kunne du gjøre det?”

Kanskje forsto hun mitt hundespråk, for hun sa ”Unnskyld”. Hun klemte meg og forklarte fort at det var hennes jobb å sørge for at jeg kom til et bedre sted; et sted hvor jeg ikke ville bli tilsidesatt, mishandlet eller forlatt, eller ville måtte klare meg selv – et sted med kjærlighet og masse lys og der alt var annerledes enn her på jord. Med en siste kraftanstrengelse forsøkte jeg meg med et haledunk å uttrykke at mitt ”Hvordan kunne du gjøre det? ikke var myntet på henne. Det var til deg, min elskede herre, som jeg da tenkte på. Jeg vil tenke på deg og vente på deg for evig. Må alle i ditt liv vise deg så stor lojalitet...

REKLAMEFILM MED AFGHANER OG KINES OG ANDRE HUNDER

HUNDEFOLK

Hundefolk er en spesiell rase som ikke er godkjent av NKK

De har ofte bur i huset

De har rotete hus, men deres kennel er flekkfri

De har alltid en liste over årets utstillinger innen en arms rekkevidde

Og de har unger som vet mer om blomster og bier når de er fem år

enn de fleste andre vet når de er 40

Hundefolk vil kjøre mange mil, bruke hundrevis av kroner på bensin, mat

og hotellrom for å (kanskje) hente hjem en premie

Hundefolk har biler, campingbiler og campingvogner med bur inni

De er aldri å treffe i helgene, hvis du ikke tilfeldigvis befinner deg

på samme utstilling eller lc-arrangement

De har trøbbel men å komme til jobb tidsnok,

men er ved vaksinasjons-sjekk presis kl 08.00

Hundefolk vil selge sitt luksushjem i beste bydel til fordel for et lite skur

med 10 mål tomt hvor de kan ha kennelen sin

Hundefolk har unger som vokser opp og tror 'tispe' er et helt vanlig ord

Hundefolk har alltid grønn plen og kjøper aldri gjødsel

Hundefolk betalte regningene sine ti dager for sent,

men de glemmer ALDRI betalingsfristen for utstillinger

Hundefolk bruker hundeforposer til søppel, og søppelspann til hundematen

Hundefolk snakker timesvis i telefonen med andre hundefolk

på et språk bare hundefolk skjønner

Hundefolk har foreldre og familie som tror de er sprø, naboer som tenker

de er rare og hundevenner som mener de er fantastiske! :o)

- hentet fra -

LEGENDEN OM AFGHANSK MYNDE

LEGEND OF HOW THE AFGHAN HOUND BECAME SCENTED

There must be folks out there who
don't know this legend, so if I have
your indulgence and you have the time
I will tell you the story once again.
I will tell the legend of why some
Afghans carry a haunting odor with
them for life. Science being science
will likely have a much more cut and dried answer to this question, but for
me, being among those fortunate
enough to experience this wonder...
I'll take the legend...

This is a story of a Princess, wonderful hounds, a very deep love and a promise kept.

It happened long ago, and very far away. Far away over the seas, over the mountains and valleys to a land called Afghanistan. Afghanistan borders on the country of China. It is a land of sharp crags, steep cliffs, and deep gullies. The soil is hard to till. It is also a land of stark beauty, a fiercely proud people and the ancestral home of our beloved Afghan Hounds.

A very long time ago, as we measure time, the Kingdom was ruled by a great Khan. Each day the Khan mounted his horse and rode out to meet with his people and see to their needs. He was much loved throughout his Kingdom because he had such a caring heart.

Each day his daughter Farrah rode by his side. She was a beautiful child, large dark eyes and braided black hair that hung to her waist. The people loved Farrah as they loved her father. Her eyes always laughed. Her hands always reached out in friendliness. Though she was young, she was learning the lessons of her father's example very well.

Farrah had another great love in her life, the magnificent dogs that ran beside them each day on their rounds. These beautiful hounds filled her heart with joy and they returned her love a hundred times over. Every day the Princess would pluck sprigs of Jasmine, which grew on the hillsides. Then, she would tuck a sprig under the collar of her most favoured. Jasmine was Farrah's special scent, it filled the air with it's musky and mysterious odour. She told her father how much it seemed to belong to the Afghan Hound. These dogs, in whose eyes you could see the reflection of hundreds of years gone by. Her father always explained to her how wise they were. When they were set on the hunt, following the hawk that led them until their prey came into their far seeing eyesight, they had to think for themselves. Racing over the mountainsides and deep gullies there was none who could keep up with them. Her father agreed that they were truly dogs of great mystery.

Princess Farrah grew to be a beautiful young woman. On days when her father was unable to ride out among his people, Farrah and her hounds went in his place.

As Farrah had grown, the people had only learned to cherish her more. They would call out greetings to her and wave as she rode by. She would quietly listen to any problem that was brought to her and she would take it to her father so that he could apply his wisdom and create an answer. Wherever the princess went, whether riding across the mountainside or strolling through the palace, she was accompanied by her beloved dogs. A head was never far from her hand. She would reach out and stroke this noble creature and this caring was always returned. A gentle rub of a head against her leg or if sitting, her touch would be acknowledged by a gentle breath of air across her neck as a dog placed his head on her shoulder.

Time passed and the princess was to be wed. Her husband to be was a handsome young prince from a neighboring kingdom. Like the Khan, the Prince too was a good man. He respected his people and admired their hard work and dedication to their land. As was the custom of their land, it had been decided long ago that these two would marry. From childhood he had heard Farrah's name. He had learned that she was beautiful and kind. He knew also that she was intelligent, she understood her people. He loved her deeply for all of her qualities, long before he met her.

Wedding preparations took over the palace. Even the dogs caught the excitement. They barked, jumped and ran with joy. Sprigs of Jasmine were everywhere. The beautiful and mysterious aroma filled the palace. Servants moved with light steps. No chore was too difficult or too tiring to be carried out. The wedding garments were ready. The palace sparkled. Tables were laden with food and guests were beginning to arrive from far away kingdoms. It was a magical time.

Suddenly the joy ceased. The palace was hushed. The Princess was ill. It struck without warning. One day she was laughing and dancing and the next she could not rise from her bed. The Princess' beloved dogs sensed that this was very serious. On silent paws they moved around her. Each in turn took his place at her side and pushed against her hand with his head. Farrah's treasured female, heavy with whelp, never left the foot of her bed, her head lay gently across the princess' legs.

The Khan was overcome by an all-encompassing sadness. The light that filled his life was fading. He sat on one side of her bed, the Prince on the other. Two powerful men, totally devastated by what was happening. Tow powerful men, totally unable to do anything to stop what seemed to be inevitable. Their princess was leaving them and time was short.

Farrah opened her eyes and clasped the hand of her father in one hand and that of her Prince in the other. She pressed them to her cheeks and they could feel the warmth of her tears.

"I must leave you now," she said, her voice was soft and weak, "but I will come back to you and you will know that I am here".

How could this be? The two men looked at one another.

Again the halting whisper, "believe me when I say, you will know that I am with you".

How could she be back with them and how could they know? They shook their heads. It is the fever, their eyes seemed to say. And then she was gone.

Great sadness filled the palace. Servants moved so quietly they appeared to glide over the floor. The laughter and joy so vibrant only days ago, was replaced by crushing sorrow.

It was only a few days after her passing that Farrah's favorite lady let it be known that her time to deliver had arrived. Ahmed, the trusted master of the dogs, was ready. Nothing must happen to this wondrous animal. All must go well. The puppies began to make their way into the world and as they did, Ahmed realized that something astounding was happening. He must get the Khan and the Prince. Immediately he arose and ran down the hall, calling for them to, "come, come quickly".

The two men followed the servant in haste and yet with great foreboding. Cautiously they approached the doorway. As they did, an all too familiar scent filled their nostrils; it was the scent of Jasmine. It could not be. The servants had removed all traces of Jasmine after the Princess died. There was none to be found anywhere within the palace walls. But the scent was here, in this room. Slowly, the two men approached the mother and her babes. The scent became stronger. They looked at one another in astonishment. They reached down and raised a small wiggling puppy. There it was....on the puppy's head, the scent of Jasmine.

Astonishment filled their faces. Now they knew. Now they understood. They had no doubts at all. The Princess had kept her promise. She was here. She had rejoined them.

Today, when a litter of Afghan Hounds is born, sometimes there is, hovering over them, around the, and with them, the scent of Jasmine. For those fortunate enough to experience this marvelous phenomenon, they too will know that the Princess has, once again, kept her promise.

Hvorfor hunder er bedre enn MENN

Hunder har ikke problemer med å vise følelsene sine offentlig.
Hunder savner deg når du ikke er der.
Hunder føler skyld, når de har gjort noe galt.
Hunder kritiserer ikke vennene dine.
Hunder innrømmer det når de er sjalu.
Hunder sier klart i fra når de har lyst til å gå ut.
Hunder føler seg ikke truet av din intelligens.
Du kan dressere en hund.
Hunder vet hva ordet ”nei” betyr.
Middelaldrende hunder føler ikke trang til å forlate deg for å få en yngre eier.
Hunder er enkle å kjøpe gaver til.
Hunder føler seg ikke truet av at du tjener mer enn de gjør.
En hund mener det når den kysser deg !!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!

HUNDENS 11 BUD

1. Jeg lever bare i 15 år. Enhver atskillelse fra deg betyr sorg for meg.

2. Gi meg tid til å forstå hva du forlanger av meg.

3. Gjør meg tillitsfull - du er hele livet mitt.

4. Vær ikke sint på meg lenge av gangen, og sperr meg ikke inne som straff.

5. Du har ditt arbeide, dine fornøyelser, dine venner. Jeg har bare deg.

6. Snakk med meg. Selv om jeg ikke forstår ordene så blir jeg glad over å høre stemmen din.

7. Husk at jeg aldri glemmer hvordan du er mot meg.

8. Før du slår meg; Husk at tennene mine kan knuse hånden din, men jeg bruker ikke styrken min mot deg.

9. Når du er irritert på meg fordi du har mye å gjøre, så tenk på at jeg kanskje er syk, eller at jeg er trøtt og lei meg.

10. Ta deg av meg når jeg blir gammel og syk.

11. Vær hos meg når jeg har det vanskelig.
Alt blir lettere å bære fordi jeg har deg - Jeg elsker deg slik bare en hund kan!

DU VET AT DU ER ET HUNDEMENNESKE NÅR .....
- du har flere hundesenger , tyggeleker , halsbånd , kobbel , seler og hundebur enn du har hunder ......
- du treffer andre mennesker med hund og minnes hundenes kallenavn etter 30 sekunder , men ikke lærer deg hundeierenes navn før du har møtt dem 2 eller 3 ganger ......
- du ikke tviler et øyeblikk når det gjelder å dele en is med din hund .....

- 90 prosent av din tid oppkoblet til internett har hundetilknyttning......
- du har hundretalls bilder av dine hunder på skrivebordet på jobben , i planleggingsboken osv , men ikke ett eneste av din familie eller deg selv......
- ingen vil reise i din bil pga at de vet at klærene deres vil bli full av hundehår og muligvis også lukte hund ......
- du stapper hånden i lommen for å finne småpenger - og finner hundesnop og svarte små plastposer over alt ......
- du har hatt lange og inngående diskusjoner med dine venner om den beste måten å klippe hundenes klør på , men har ikke selv fått manikyr i hele ditt liv ......
- bøker og filmer er en selvfølge for deg , og de handler om hundedressur og alt som har med hund å gjøre ......
- det beste av hele dagen er tiden du har sammen med hunden din ......
- du ser på forskjellige filmer , bare for at din hunds rase enten finnes i en liten rolle , eller er med i en 3 sekunders frekvens ......
- det er hundehår på alle dine klær , til og med når du akkurat har vasket dem , eller når de kommer direkte fra vaskemaskinen ......
- det første dine venner , kolegaer og ellers alle bekjente sier til deg når dere sees er enten - " Hvordan har hundene det?" eller " Hvor mange hunder har du nå ?"......
- de spesialbestilte julekortene er dine egne bilder av hundene dine ......